Blogg | PED-3303

PED-3303

Hjem
Blogg
Om

Blogg

(1 / 0)

Lag din egen nettside med Webador

Bildene illustrerer rommet som barna valgte å ha leken sin i før de startet leken og underveis i leken.

Denne inne garderoben ble i dette tilfellet det som Nordtømne kaller for bakrommet. Dette er ikke hovedrommet til avdelingen, det er heller ikke mellomrommet som er en del av fellesskapet hvor barna lager sine egne grenser rundt leken de holder på med, og likevel er en del av gruppen. Dette er et rom som barna kan lukke seg inne på og som er skjermet for innsyn. I dette rommet fikk barna anledning til å verne om leken da de lukke døren inn til avdelingen. De voksne på avdelingen var også veldig bevisst på å skjerme om denne leken. Slik at barn som ikke ønsket å delta i leken, men heller var en trussel for den, ble oppfordret til å leke en annen plass eller finne på noe annet. På denne måten fikk de barna som hadde satt i gang og fordypet seg i leken ro til å gjøre dette. Det var med på å utvikle og drive leken videre.

At barna fikk denne roen og rommet til å holde leken gående over lengre tid viser at de ansatte på denne avdelingen er viktigheten av barnas frie lek, og legger til rette for at de kan ha den. Dette sier den del om deres syn og respekt for barnas frie lek og barna som subjekter.

"Lekens innhold og fantasi vil være bestemmende for hvordan materialet blir tatt i bruk, eller omvendt, materialet vil kunne være avgjørende for hva som blir innholdet i leken" (Nordtømne, 2015).

I dette tilfellet var det materialet som satte leken i gang da barna brukte ark og tegnesaker for å lage fly og resten av flyplassen. Barnas fantasi var med på å gjøre materialet levende og gi det innhold til leken deres. Posthumane og ny-materielle tilnærminger til barnehagepedagogikken inkluderer tingenes agentskap, materialiteter og mer-enn-menneske-aktører (Bergsland & Haugen, 2024). Når ting eller objekter er i bevegelse begynner de å leve og de skaper også følelser og bevegelse i bruken (Frykmann, 2005). I denne leke situasjonene var det denne lille byen lagd av papir som ble levende i samspillet mellom barna som bevegde de.

METODEVALG:

Fenomenologisk tilnærming til forsking handler om å reflektere over levd erfaring, og som fenomenologisk forsker må man posisjonere seg slik at fenomenet viser seg for oss (Bergsland & Haugen, 2024). Innenfor hermeneutisk tenking er det en sentral utfordring å sette seg selv på spill. Og i følge Gedamer dreier dette seg om å utvikle en bevissthet over egne fordommer og sin forståelse. Dette at ens bevissthet om forståelse kan åpne muligheten for ny forståelse. I dette tilfellet var fenomenet den frie leken og barnas opplevelse av den. Det var blitt etablert at de ansatte på denne avdelingen har en god forståelse av den frie leken og dens viktighet. Å observere denne formen for fri lek kan gi en større forståelse av den positive opplevelsen dette har for barna, og det kan inspirere til videre arbeid med å legge til rette for fri lek og verne rundt den.

For å finne ut mer om fenomenet fri lek ønsket jeg i utgangspunktet å bruke mosaikk-metoden. Dette for at det er en multi-metode som kan gi et levende bilde av hva barnet ønsker å fortelle, og den er med på å gi meningsskaping sammen med barnet og ikke bare utvinne kunnskap.

I dette tilfellet hadde jeg tenkt å bruke observasjon, barneintervju, bildedokumentasjon og intervju med ansatte.

Utfordringer:

Den største utfordringen jeg opplevde med dette forskningsprosjektet var samtykkeerklæring som var nødvendig å ha fra foreldrene til barna. I Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora står det at forskere har ansvar ovenfor alle som inngår eller deltar i forskningen. Forskere skal respektere deres menneskeverd og ivareta deres personlige integritet, sikkerhet og velferd. Det informerte samtykket er en hjørnestein i forskningsetikken og det informerte samtykket skal bidra til å bygge tillit og trygghet mellom forsker og forskningsdeltaker.

Forskere skal både gi informasjon og få samtykke fra forskningsdeltakere. Barn som inngår eller deltar i forskning har særlig krav på beskyttelse, og som hovedregel må forsker få etisk samtykke fra både foresatte og barna selv. Kun i sjeldene tilfeller kan barn gi etisk samtykke alene, og dette var ikke et slikt tilfelle.

I denne sammenheng snakket jeg først med pedagogisk leder på avdelingen for å spørre henne om det var greit at jeg brukte avdelingen og barna der som deltakere i forskningsprosjektet mitt, og det var ingen problem så lenge de etiske retningslinjer ble ivaretatt.

Så derfor skrev jeg en liten presentasjon av forskningsprosjektet mitt og et skjema for samtykke som jeg sendte til pedagogisk leder på e-post, så skulle hun sende de videre til foreldrene siden hun hadde kontaktinformasjonen deres. Her stoppet det litt opp...

Informasjonen ble aldri sendt ut til foreldrene, og i den tur fikk jeg ikke samtykke fra de og kunne ikke bruke bilder eller intervjuer av barna. Så her måtte jeg endre litt på prosjektet mitt. Så fra å ha en plan om en mer omfattende mosaikk metode endret jeg den til observasjon med bildedokumentasjon, da med bilder uten barn. Og det ble til det overnevnte prosjektet.

Jeg opplevde at det å være i en slags dobbeltrolle i barnehagen var ikke nødvendigvis den fordelen som jeg hadde sett for meg at det kunne være. Jeg fikk ved flere anledninger når jeg spurte om samtykkeerklæringen var sendt ut beskjed om at jeg var ikke student i barnehagen, så fikk følelsen av at på grunn av dette ble det ikke prioritert. Dette er lærdom som kan være greit å ta med i betraktning når jeg skal i gang med masterprosjektet mitt. At det ikke nødvendigvis er en fordel å jobbe i barnehagen som man skal drive forskningsprosjekt i, dette fordi at det kan være vanskelig å skille rollene fra hverandre. Dette er sikkert forskjellig fra barnehage til barnehage, og det kan hende at det er lettere om man er fast ansatt i en barnehage og ikke en vikar som tilhører en annen arbeidsgiver.

Det føltes litt frustrerende at prosjektet ikke ble som det først var tenkt. Men slik kan barnehage livet være, det er ikke alltid at det går etter planen. Og da er det bare å prøve å finne andre alternativer. Observasjonen av leken til de overnevnte barna var en plan B, men det var utrolig spennende og artig å få være en observatør av den leken.

LITTERATUR:

Bergsland, M.D. & Haugen, G. M. D (red.) (2024) Vitenskapsteori for masterstudenter i barnehagelærerutdanningen Cappelen Damm Akademisk

Frykman, J. (2005). Når ting blir redskap. I, M, Kraglund & L, Otto (red) Materialitet og dannelse (s, 137 - 157). Danmarks Pædagogiske Universitets Forlag

Den nationale forskningsetiske komiteene Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora

H. Ø. Haugen & M. L. Skilbrei (2021) (1. utg.) Håndbok i forskningsetikk og databehandling Fagbokforlaget

Nordtømme, S. (2015) En teoretisk utdyping av rom og materialitet som pedagogisk ressurs i barnehagen. Tidsskrift for nordisk barnehageforskning nordic early childhood education research journal. Vol. 10, s. 1 - 14.

Levert av Webador